Døves blad 2-17 kan lastes ned som pdf her:http://dovekirken.no/Portals/0/Ressurser/Doves-blad/Døves%20Blad%202-2017.pdf?ver=2018-03-23-111326-293×tamp=1521800174469
Side 2-3: Et nytt år i Døvekirken
Side 4-5: Papa Panow - Mer enn en gammel legende
Side 6: En ny framtid for Døves blad
Side 7: Adressliste
Side 8: Gudstjenesteliste
Jul er for mange en tid der de tenker på sine nærmeste, familie og venner. Jul er en tid som feires med god mat og gaver og det er mye fokus på dette. Men er det julen handler om? Mange husker Maria, Josef og Jesusbarnet som er opphavet til julen. Men hva er med selve inn holdet i julen? Det den voksne Jesus står for? Nestekjærlighet! Nestekjærlighet ikke bare til dem vi kjenner, men spesielt til dem vi ikke kjenner og som trenger oss:
Jesus sier: «Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.’ Da skal de rettferdige svare: ‘Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg?39 Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?’ Og kongen skal svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.’» Matt 25,34-40.
Hva dette kan bety illustrerer en legende som ble kjent gjennom den russiske forfatteren Leo Tolstoj:
Papa Panows jul:
Det var julaften, og selv om det fremdeles var ettermiddag, hadde lys begynt å dukke opp i butikkene og husene i den lille russiske landsbyen, for den korte vinterdagen var nesten over. Glade barn var på veg hjem og bare dempede lyder av skravling og latter kom seg gjennom lukkede skodder.
Den gamle Papa Panov, landsbyens skomaker, gikk utenfor butikken sin for å ta en siste titt rundt hjørnet. Lyden av lykke, lysene og den svake, men deilige lukta av julematlaging minnet ham om den siste jula da hans kone og barna fortsatt levde. Nå var de borte. Han var vanligvis i godt humør, men de små latterrynkene bak de runde stålbrillene, var ikke å se nå. Han gikk inn igjen med faste skritt, satte for skoddene og sette en kanne kaffe på den varme komfyren. Så, med et sukk, satte han seg ned i den store lenestolen sin..
Papa Panov leste ikke ofte, men i kveld trakk han fram den store, gamle familiebibelen fra bokhylla, og sakte førte han en pekefinger under linjene, han leste juleevangeliet. Han leste om Maria og Josef, trøtte etter den lange reisa til Betlehem ikke fant rom for dem på herberget, slik at Marias lille baby ble født i fjøset.
"Å, kjære, å, kjære!" utbrøt Papa Panov, "hvis bare de hadde kommet hit! Jeg ville ha gitt dem min seng og jeg kunne ha dekket babyen med lappeteppe mitt for å holde ham varm."
Han leste videre om de vise mennene som hadde kommet for å se Jesusbarnet, og som ga ham flotte gaver. Papa Panov ansikt falt sammen. "Jeg har ingen gaver som jeg kunne gi ham," tenkte han dessverre.
Så lyste ansiktet hans opp. Han la ned Bibelen, stod opp og strakte de lange armene sine høyt opp til hylla i det lille rommet. Han tok ned en liten, støvete boks og åpnet den. Inni var det et perfekt par små skinnsko. Papa Panov smilte med tilfredshet. Ja, de var så fine som han hadde husket- de beste skoene han noen gang hadde gjort. «Jeg skal gi han dem," besluttet han, mens han forsiktig satte dem bort, og han seg ned i stolen igjen.
Han var trøtt nå, og jo lenger han leste jo trøttere ble han. Skriften begynte å danse foran øynene hans, slik at han lukket dem, bare for et øyeblikk. Kort tid etterpå sov Papa Panov.
Og mens han sov drømte han. Han drømte at noen var i rommet hans, og han visste med en gang, slik man gjør i drømmer, hvem personen var. Det var Jesus.
"Du har ønsket at du kunne se meg, Papa Panov," sa han, "så se etter meg i morgen. Det er juledag, og jeg vil besøke deg. Men se nøye, for jeg forteller deg hvem jeg er."
Når Papa Panov endelig våknet, ringte kirkeklokkene, og en tynn lysstripe skinte gjennom skoddene. "Velsign min sjel!" sa Papa Panov. "Det er juledag!"
Han sto opp og strakte seg, for han var ganske stiv. Ansiktet hans ble fylt med lykke for han husket drømmen. Dette ville bli en veldig spesiell jul tross alt, for Jesus ville komme for å besøke ham. Hvordan ville han se ut? Ville han være en liten baby som på den første jula? Ville han være en voksen mann, en tømrer- eller den store kongen, Guds Sønn? Han måtte se nøye, hele dagen, slik at han kjente ham igjen, men han kom.
Papa Panov satt på en spesiell kanne kaffe til julefrokosten sin, tok ned skoddene og kikket ut av vinduet. Gata var tom. Han så ingen andre enn han som feide veien. Den så elendig og skitnen ut som alltid. Hvem ønsket å jobbe på første juledag - og i rå, kald og bitter tåke som denne morgenen?
Papa Panov åpnet butikkdøra, en tynn strøm av kald luft seg inn. "Kom inn!" ropte han muntert over gata . "Kom inn og få litt varm kaffe for å holde ut kulden!"
Mannen som feide, så opp, knapt i stand til å tro sine egne ører. Han ble kjempeglad for å kunne legge ned feiekosten og gå inn i varmen. De gamle klærne hans dampet forsiktig i varmen fra ovnen, og han gnidde de røde hendene sine rundt det varme kruset som han drakk av.
Papa Panov så på ham med tilfredshet, men likevel flakket blikket hans mot vinduet. Han ville ikke gå glipp av å se han som skulle komme.
"Venter du noen?" spurte feieren til slutt. Papa Panov fortalte ham om drømmen sin.
"Vel, jeg håper han kommer," sa feieren, "du har gitt meg en julestemningen jeg aldri forventet å få. Jeg vil si at du fortjener at drømmen din blir oppfylt." Og han smilte faktisk .
Da han hadde gått, satt Papa Panov på kålsuppe, deretter gikk han til døren igjen, og så ut på gata. Han så ingen. Men han tok feil. Noen kom.
Jenta gikk så sakte og rolig, klemt inn til husveggene. Det tok en stund før han la merke til henne. Hun så veldig sliten ut, og hun bar på noe. Da hun kom nærmere, kunne han se at det var en baby, pakket inn i et tynt sjal. Ansiktet hennes var så trist, og det lille ansiktet til babyen var så vidt synlig. Papa Panov gikk ut til dem.
"Vil ikke du komme inn?" ropte han, sa han idet han tok et skritt fram for å møte dem. "Dere trenger litt varme ved bålet og hvile."
Den unge moren lot han vise henne inn og bort til lenestolen. Hun sukket høyt av lettelse.
"Jeg skal varme litt melk til babyen," sa Papa Panov "Jeg har hatt egne barn -jeg kan mate henne for deg." Han tok melken fra ovnen og matet babyen fra en skje, og varmet samtidig de små føttene ved ovnen.
"Hun trenger sko," sa skomakeren.
Men jenta svarte: "Jeg har ikke råd til sko, jeg har ingen mann til å tjene penger. Jeg er på vei til neste landsby for å søke etter arbeid."
Plutselig for tankene gjennom hodet på Papa Panov. Han husket de små skoene han hadde sett på i går kveld. Men han hadde jo tenkt å gjemme dem til Jesus. Han så igjen på den kalde lille føtter og bestemte seg.
Prøv disse på henne," sa han, og overlot barnet og skoene til moren. De vakre små skoene passet perfekt. Jenta smilte lykkelig og babyen klunket av glede.
"Du har vært så snill mot oss," sa jenta da hun skulle gå. "Måtte alle dine juleønsker gå i oppfyllelse!"
Men Papa Panov begynte å lure på om hans helt spesielle juleønske skulle gå i oppfyllelse. Kanskje han hadde gått glipp av besøket? Han så spent opp og ned gata. Det var nok av folk nå, men det var ansikter som han kjente igjen. Det var familier som kom på besøk til naboene. De nikket og smilte og ønsket ham god jul! Eller tiggere - og Papa Panov skyndte seg innendørs for å hente varm suppe og en stor bit brød til dem, så skynde han seg ut igjen i tilfelle han han ville gå glipp av en ukjent.
Mørket kom altfor tidlig. Når Papa Panov gikk til døra og anstrengte han øynene sine, for han kunne ikke lenger skimte de forbipasserende. De fleste var hjemme og innendørs nå likevel. Til slutt gikk han sakte tilbake til rommet sitt, tok for skoddene, og satte seg trøtt ned i lenestolen sin.
Så det hadde vært bare en drøm likevel. Jesus hadde ikke kommet.
Så med ett visste han at han ikke lenger var alene i rommet.
Dette var ingen drøm for han var lys våken. Først så han for seg en lang strøm av folk som hadde kommet til ham den dagen. Han så igjen den gamle feieren, den unge moren og ungen og tiggere han hadde matet. Da de passerte, hvisket de: «Har du ikke sett meg, Papa Panov?"
"Hvem er du?" ropte han forvirret.
Da svarte en annen stemme han. Det var stemmen fra drømmen hans, stemmen til Jesus.
"Jeg var sulten, og du ga meg mat," sa han. "Jeg var naken, og du ga meg klær. Jeg var kald, og du varmet meg. Jeg kom til deg i dag i alle dem du hjalp og ønsket velkommen."
Alt ble rolig og stille. Bare lyden av den store klokka som tikket. En stor fred og lykke syntes å fylle rommet, fylte Papa Panov hjerte, så han sang og lo og danset av glede.
"Så han kom tross alt!" var alt han sa.
Må Jesus komme til besøk i julen til hver og en av oss!
AMEN